|
Hjelmsøya | |||||||||||||||||||
| |||||||||||||||||||
 |
|
Fiske arbeidere i Keila
|
Se og hør reportasje fra NRK med Gerd Stabell som minnes livet i Sandvikvær. Publisert 12.07.2004
Hjelmsøy Hjelmsøy har en meget gammel bosettingshistorie og de to eldste er Keila på yttersida og Knarvik på innersida av øya. Disse to stedene hadde en befolkning allerede i seinmiddelalderen. Dessuten finner vi spor etter folk fra vikingtiden her som i mange andre kjente steder i Måsøy kommune. Svartvik ble etablert i 1735 og bostedet har stort sett hatt en befolkning like til siste verdenskrig. Sandvikvær er det siste større fiskeværet på Hjelmsøy og der stod flere fiskebruk gjennom storhetstiden. Omkring 1970 ble fiskeværet lagt øde og Hjelmsøy ble totalt avfolket. -----------------------------------------
Keila I Keila på nordsida og i Knarvik på innersida finner vi den første befolkningen på Hjelmsøy etter "rikssamlingen". De første bosetterne og sesongfiskerne slo seg trolig ned her på 1300-tallet. I året 1522 bodde det 85 innbyggere i Keila og 10 i Knarvik. I 1606 hadde tallet steget til 105. Da begynte tilbakegangen og antallet var ytterlige sunket til 28 i 1631. Mellom 1701 og 1789 bodde det fra 5 til elleve familier i Keila. Fuglefjellet på Hjelmsøy har alltid vært av stor betydning for lokalbefolkningen. I utgangspunktet hadde alle i tinglaget, eller aller helst bare lokalbefolkningen, like rettigheter til ressursene, men tvister var ikke uvanlig, spesielt mellom lokalbefolkningen og sesongfiskere fra sørligere deler av landet. Jorda ble ikke matrikulert i Finnmark før på 1800-tallet. Ikke desto mindre finner vi klare tegn på skjøter på Hjelmsøy, og spesielt i Keila. I 1788 fikk Rasmus Hansen amtskjøte på nordsida og hadde følgelig bruksrett til Keila. Emanuell Gropp overtok eiendommen først på 1800-tallet . Han solgte eiendommen videre til Hans Pauli Herder.
-------------------------------------
Spentselfjellet På Hjelmsøy finnes det et fjell som bærer navnet Spenselfjellet. En mann ved navn Spensel falt nemlig ned fra fjellet for lenge siden og omkom, derav navnet.
Vitner forteller at denne historien virkelig er sann. En pike ved navn Barbro tjenestegjorde hos presten som bodde på Måsøy.Hun var forlova med Spensel.Hvorfra herr Spensel kom fra visste ingen med sikkerhet, men han skulle visstnok være av fornem slekt, fortalte ryktene. En dag kom det presten for øre at Barbra var gravid. Jenta blei innkalt til presten. Her måtte hun forklare sine gjerninger. Det hele endte imidlertid med at presten jaga Barbra ut av huset sitt. Ikke nok med det; jenta måtte også forlate Måsøy. Heretter fikk hun ikke sette sine føtter på prestens hellige embetsgrunn. Barbro visste ikke ut eller inn. Hun gikk til sin venn og fortalte ham om sin triste skjebne. Gjennom samtalen kom de fram til at de ikke hadde noen annen utvei enn å forlate Måsøy. Men spørsmålet var; hvor skulle de gjøre av seg nå på vinterstid? Ingen i bygda våga å huse dem for prestens ord risikerte ingen å utfordre. En kveld var det til dels bra vær. Barbro og Spensel leide seg en båt. De hadde planlagt å seile eller ro over fjorden til Hjelmsøy. Her meinte de å få husly gjennom vinteren. De rodde så snart de kunne for å komme seg over fjorden mens været ennå var bra, men kort tid etter at de rodde fra Måsøy, brøt uværet løs. Kuling fra nordøst med høy sjøgang og snekov var ingen spøk, må vite. På Måsøy trodde folk at Spencel og Barbro hadde kullseilt; de kunne umulig ha greid å passere over fjorden til Hjelmsøy i dette fæle været. Og da ingen hørte noe fra dem i løpet av vinteren synes det klart at de måtte ha satt livet til på ferden. Vel, vinteren fòr og det blei vår. Sneen forvant gradvis. På Hjelmsøy, i overgangen til Svartvik, eller Svartvikhalsen, fant man liket av en mann. Ingen kjente ham. På klærne stod det sydd inn initialene P.S. Liket blei liggende urørt. Ingen våga å berøre liket, eller å fjerne det. Kan hende var det en rømling som hadde flakka omkring for å unngå å bli fanga. Da det led lenger ut på vårparten, eller tidlig sommer, fant man, under en berghammer i Svartviknesset, liket av en kvinne og et nyfødt barn. Ingen visste hvem denne døde kvinnen var.
|
| www.hjelmsoya.com |