|
Fakta om mink :
Utseende og størrelse.
Utbredelse og antall.
Reproduksjon og levealder.
Næring.
Levested. |
Minkens utbredelse og antall
Minkens naturlige utbredelsesområde dekker det meste av Nord-Amerika, og i alt er 15 underarter av M. vison beskrevet, samt en egen art ("sjømink") M. macrodon Prentiss, 1903, som døde ut rundt 1860. Denne såkalte "sjøminken", som var utbredt langs Atlanterhavskysten, er av andre redusert til en underart av M. vison. Amerikansk mink er utbredt i flere land i Europa; foruten Norge bl.a. i Sverige, Danmark, Finland, Island, Storbritannia, Tyskland og Spania. Disse bestandene er alle resultater av rømninger fra minkfarmer. De representerer derfor en blanding av flere ulike underarter. I det tidligere Sovjetunionen er enkelte villminkbestander i tillegg oppstått ved at livdyr er satt ut. Mink finnes over hele det norske fastland.
Utbredelse før 1980
Den første minkfarmen i Norge kom i gang i 1927, og en av de første ville minkstammene ble etablert i Sunnhordland omkring 1930 som følge av rømninger av farmmink. Samtidig med rømningen i Sunnhordland i 1930, rømte også flere mink fra en farm som ble flomskadd nær Bergen. Disse rømningene synes å ha gitt opphav til en villminkbestand som allerede under krigen omfattet store deler av ytre Hordaland. I Sunnhordland må bestanden under krigen ha vært stor da det i løpet av årene 1941-46 ble fanget 3500-4000 mink i området.
Også på Østlandet ble de første villminkstammene etablert på 1930-tallet. I Akershus forekom villmink "et og annet sted" i 1940, og i Hurdal ble de første observasjoner gjort omkring 1943. Utover 1950-tallet skjedde en rask spredning både langs kysten og vassdragene. Sammen med rømninger fra mange nyanlagte farmer førte dette til kolonisering av de gjenværende minkfrie områdene. Innen 1955 var mink registrert i samtlige kommuner på Østlandet. Kommunene i de indre fjelltrakter fikk, som de siste i landsdelen, villmink omkring 1960.
Vestlandet ble også kolonisert i samme periode, og innen 1955 var mink registrert i samtlige kommuner i Rogaland. Men omkring 1960 fantes fremdeles store minkfrie områder i indre Hordaland og langs Sognefjorden. I 1960-årene ble de fleste hullene i utbredelsen fylt, og mot slutten av tiåret var landsdelen kolonisert.
I Midt-Norge fantes det omkring 1945 villmink i området Hitra-Smøla. I etter krigsårene ble mink observert langs de store vassdragene i indre deler av Sør-Trøndelag, og rundt 1950 ble de første villminkstammene etablert på Sunnmøre. Omtrent samtidig ble mink sett i Stjørdalsvassdraget, Snåsa og Lierne i Nord-Trøndelag. I løpet av 1950-årene ble de fleste gjenværende minkfrie områdene i landsdelen kolonisert.
Nord-Norge var uten villmink fram til slutten av 1940-årene. Da ble de første bestandene etablert på Dønna, i Lofoten, samt i Tromsø/Karlsøy-området. Som i Sør-Norge skjedde også her spredningen rask fra 1950 og utover da de sørlige deler av Nordland, Lofoten/ Vesterålen, samt store deler av Troms ble kolonisert. Rundt 1970 var utbredelsen sammenhengende opp til grensa mellom Troms og Finnmark.
I Finnmark ble mink observert flere steder i perioden fra omkring 1955 og fram til 1970, og faste stammer ble etablert i Øst-Finnmark (Vardø, Vadsø og Sør-Varanger kommuner), på Magerøya i Nordkapp kommune, samt i Alta og Kautokeino kommuner. Majoriteten av dyrene må antas å stamme fra lokale minkfarmer, men i øst kan det også dreie seg om innvandrere fra Russland.
Utbredelse 1980–2002
Fra 1980 og fram til i dag har utbredelsen i grove trekk vært uendret, med unntak av situasjonen i Finnmark. Frem til omkring 1990 manglet minken i deler av fylket, og mange steder både i Nord-Troms og Finnmark var bestandene på 1980-tallet tynne og lokalisert til bebyggelse eller steder med spesielt rik næringstilgang. Et unntak er Magerøy, hvor det i hele perioden har vært en stor og tett minkbestand.
En mer detaljert granskning av minkens utbredelse konkluderer med at minken i dag har kolonisert hele landet, også Finnmark. De eneste minkfrie lokaliteter er noen øyer og øygrupper ytterst langs kysten.
Bestandsstørrelse og bestandsutvikling
Det finnes ingen beregninger av minkbestanden i Norge. I jaktsesongene 2001/2002 og 2002/2003 ble det skutt og fanget henholdsvis 6258 og 6729 mink (Statistisk sentralbyrå 2003). I enkelte år på 1960-tallet var antall utbetalte skuddpremier over 17 000. Fra og med jaktsesongen 1971/72 foreligger statistikk over det totale jaktutbyttet av mink i Norge, og som viser en nedgang fram mot midten av 1970-tallet, fulgt av en ny økning. Det var også et stort antall mink som ble felt frem mot begynnelsen av 1980-tallet, men denne statistikken er usikker bl.a. fordi antall småviltjegere økte kraftig i samme periode.
Flere steder synes landskapsmessige forhold å ha representert hindringer for minkens egen, aktive spredning. Fjordene langs kysten har vært dårlig egnet som spredningsveier, men minken har hatt mindre problemer med å spre seg langs vassdragene på Østlandet og i typiske skjærgårdsområder. Det hersker noe usikkerhet om hvor lange havstrekninger minken klarer å tilbakelegge, men generelt synes en avstand på minst 5 km å være tilstrekkelig for å holde den borte.
Bestandsutviklingen synes å ha stabilisert seg i de sørlige og sentrale deler av landet, og bestanden har trolig gått tilbake enkelte steder i Sør- og Midt-Norge.
Teksten er skrevet av minkforsker Kjetil Bevanger. |
|
